Ørkendveling

Ørkendveling (2020), et samarbeidsprosjekt mellom Line Anda Dalmar og Christine Hansen, ble utløst av en dragning mot ørkenens golde miljø, materie og estetiske potensial.

Samtidig oppstod det en interesse for spørsmål rundt miljø og mer historiske sider av ørkenlandskapet. Feltarbeidet ble gjort i Death Valley og Joshua Tree i USA. De jobbet med mange ulike medier som fotografi, broderi, tegning, video, cyanotypi, tresnitt og akvarell.

En rød tråd, i det som etter hvert ble utstillingen og boken Ørkendveling, var knyttet til observasjon av landskapet. Spørsmål som de stilte seg var:

Hvordan observerer vi landskapet?
Legger vi merke til andre ting når vi bruker et bestemt medium?
Hvordan virker dette inn på oppfatningen vår av landskapet?

Samtidig som at det er et sanselig og konkret nivå i prosjektet, er det sider ved ørkenen som kan knyttes til miljøproblematikk.

Den utbredte oppfatningen om at ørkenlandskapet er uten liv har for eksempel ført til en rekke skadelige inngrep. Noe annet er at ørkenen i seg selv har blitt sett på som et ødelagt landskap. Ørkenifisering, altså at ørkenen brer om seg og vokser, ble ifølge Diana K. Davis, regnet som den første globale miljøkrisen.

Helt siden begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort mange forsøk på å gjenopprette ørkenområder til såkalte produktive landskaper gjennom vanning og treplanting. Under disse forsøkene lå det en europeisk oppfatning om at ørkener var ødelagte skogsområder. Ørkenområder har derfor vært spesielt utsatt for koloniale inngrep og landskapet ble for eksempel ofte oppfattet som et konkret uttrykk for menneskenes karakter. Dette fikk oppdageren John Frémont til å si følgende om urbefolkningen og ørkenene i USA: «American deserts were bleak, forbidding, desolate, and repulsive, as were the indigenous peoples who lived in them».

Forestillinger om at ørkenen var uten liv var noe vi forsøkte å utfordre gjennom Ørkendveling. Det var nettopp det skjøre livet og alle nyansere som finnes i sanden og steinene som ble det som fasinerte dem og som kanskje kunne sette landskapet i en større sammenheng.

Denne teksten er hentet fra et essay til utstillingskatalogen av Christine Hansen, co-kurator for utstillingen.

Ørkendveling

Her kan du lytte til teksten