Øynene våre er plassert ca. 65 mm fra hverandre. Denne lille forskjellen gjør at hjernen mottar to bilder av verden fra litt forskjellig vinkel. Dette er en meget viktig egenskap som gjør at vi kan bedømme avstand og hvordan gjenstander er plassert i forhold til hverandre.

Fotografiet er i sin form todimensjonalt og mangler den tredje dimensjonen; opplevelsen av dybde, men flere teknikker for å få til en opplevelse av dybde har vært utviklet gjennom tidene.

Den mest brukte er stereo, to nesten like bilder som med hjelp ses som ett. En annen metode er den «anaglyfe», to bilder i komplementærfargene rødt og grønt/blått gir et tredimensjonalt bilde i tilnærmet sort-hvitt. Denne metoden finnes dessverre ikke i denne utstillingen. En tredje er linseraster eller lentikulært bilde, ikke veldig forskjellig fra bilder med plissé effekt som også bruker flere bilder. Alle metodene handler om at vi skal lures til å oppfatte todimensjonale bilder som tredimensjonale eller i siste tilfelle, at vi skal gjenkjenne bilder i en tredimensjonal installasjon.

Den eldste boken i Preus museums bibliotek handler nettopp om øyet og dybdesyn. Den er fra 1505 og er den første utgaven av matematikeren Euklids (ca. 325 – ca. 265 f. Kr.) verker oversatt til gresk av Bartholomeo Zamberti (1473-1543). Forskere fra flere fagområder har vært opptatt av øyet, synet, persepsjon og illusjon siden renessansen. Mens den tyske legen Georg Bartisch (1535-1607) først og fremst er opptatt av øyets beskaffenhet og hvordan man kan kurere feil og sykdommer, var Gaspar Schott (1608-66) en forsker s

om formidlet et bredt felt, blant annet et variert antall eksperimenter innenfor optikk og akustikk.
I 1838, kort før oppfinnelsen av daguerreotypiet, oppfant engelskmannen Sir Charles Wheatstone (1802-1875) speilstereoskopet. Ved å tegne to like bilder av et objekt og plassere to speil mellom dem, fikk han et sett med speilbilder som kunne sees med et øye på hver side. Det var vanskelig å lage bilder av mennesker og landskap som man så tredimensjonalt, men oppfinnelsen av fotografiet gjorde dette mulig.

Tsjekkeren Ludwig Moser (1833-1916) produserte stereoskopiske fotografier som ble offentliggjort i 1844. Samme år erstattet den engelske forskeren, Sir. David Brewster (1781-1868), speilene med prismelinser. Dette ga et mye mer fungerende stereoskop.

Det første spesialkameraet for stereofotografering, et kamera med to faste linser, ble konstruert av den engelske optikeren John Benjamin Dancer (1812-87) og patentert i 1856. Fasinasjonen for dette tredimensjonale fotografiet har holdt seg helt til våre dager. Mange 

av kameramodellene ble produsert i flere tiår. Det franske Richard Verascope ble introdusert i 1884 og var i salg helt til 1930-tallet. Med enkle og billige stereobetraktere ble stereofotografiet allemannseie. Man kan kjøpe serier fra f.eks. reiser i eksotiske strøk eller fra fronten i 1. verdenskrig.

Brewster er en sentral skikkelse i stereofotografiets begynnende historie. Hans forskning med lys resulterte ikke bare i forbedring av Storbritannias fyrlykter, kaleidoskopet og en idé om et stereokamera med to objektiver. Han var så begeistret for stereoeffekten at han sendte bilder og betraktere til flere kjente personer da det ikke var stor interesse for stereo i begynnelsen. På verdensutstillingen i Crystal Palace i London i 1851 tok det virkelig av, spesielt etter at Dronning Victoria ble begeistret. Det ble solgt over 1000 Brewster-stereoskop første året. Flere fotografer, som Antoine Claudet (patent 1853), William Edward Kilburn (patent 1853) og John Stull (patent 1855) forsøkte seg på andre løsninger, men med våtkollodiumprosessen ble slagordet raskt «No home without a stereoscope».
Det første spesialkameraet for stereofotografering, et kamera med to faste linser, ble konstruert av den engelske optikeren John Benjamin Dancer (1812-87) og patentert i 1856.
Dette kameraet kan ses i museets fotohistoriske utstilling.

Fasinasjonen for dette tredimensjonale fotografiet har holdt seg helt til våre dager. Mange av kameramodellene ble produsert i flere tiår. Det franske Richard Verascope ble introdusert i 1884 og var i salg helt til 1930-tallet. Med enkle og billige stereobetraktere ble stereofotografiet allemannseie. Man kunne kjøpe serier fra f.eks. reiser i eksotiske strøk eller fra fronten i første verdenskrig.

Stereofotografier - Hvordan gjøre det
Motivet fotograferes fra to betraktnings-punkter som er sideforskjøvet i forhold til hverandre, ofte med 6–7 cm avstand, tilsvarende avstanden mellom øynene eller noe mer, for å fremheve dybdevirkningen (f.eks. til fjerne landskaper). Kameraer som er konstruert for stereofotografering, har to objektiver.
Det fremkalte billedparet betraktes i et stereoskop. Mange kjenner til View-Master som bl.a. viste mange bilder fra Disneys tegnefilmproduksjon fra 1940
og fremover. Stereoskopet får de to bildene til å flyte sammen til ett og gjenskaper romvirkningen. Bildene kan også projiseres, og betraktes gjennom briller eller ulikt fargede glass.

Helt til i dag og fra Brewster ga ut boka The stereoscope: it’s history, theory and construction i 1856 har det kommet lærebøker om hvordan ta de beste stereobildene. I dag er den beste kontakten for de som er interessert i stereofotografering: https://www.stereofoto.no

En viktig forutsetning er at forgrunnen markerer seg mot mellom- og bakgrunnen slik at romfølelsen blir tydelig.

Utallige firmaer og privatpersoner laget stereobilder på slutten av 1800- og begynnelsen på 1900-tallet.

Underwood & Underwood
Firmaet Underwood & Underwood ble etablert av to brødre i 1881. Det var på et tidspunkt verdens største produsent av stereobilder med over 10 millioner i året og tekst på flere språk. Til tross for dette solgte de stereodelen av bedriften i 1920
til Keystone View Company som så produserte en del bilder på nytt, men også fortsatte sin egen produksjon. Bokstaven V foran et nummer forteller at negativet opprinnelig kommer fra Underwood & Underwood.

Flere private arkiv i Preus museum
Stereofotografering har spesielt vært viktig for amatører med relevante yrker som kunne ha interesse av det å utnytte romillusjonen i denne type bilder. Museets samling består av noen kjøp og noe som er gitt av etterkommere.

Hans Grendahl (1877-1957) tok eksamen på arkitektlinjen i 1902 og reiste deretter til høyskolen i Karlsruhe, Tyskland for å videreutdanne seg. Han var ansatt bl.a. i filma Jacob Digre i Ålesund, før han senere ble assistentlærer i bygningsfag, konstruksjon- og frihåndstegning ved Norges tekniske læreanstalt. I 1916 ble han ansatt som lærer ved Norges Tekniske Høyskole.

Grendahl forsto at stereofotografering ga en unik mulighet til å formidle rom. Han etterlot et enestående arkiv fotografert i 1920-30-årene som i 1989 ble overført til museet. Det består av 1017 fotografier på glassplater i format 90x140 mm. Bildene, som er både i farger (autokrom prosessen) og sort-hvitt av interiører og eksteriører av kirker og andre bygninger, er tatt i Trøndelag, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Møre og Romsdal og Telemark.

Birger Wilhelm Due (1877-1951) tok middelskole-eksamen i Fredrikstad i 1894. Kort etter dro han til Tyskland, der han ble utdannet dekoratør. I 1902 åpnet han et verksted for dekorasjonsmaling, teaterdekorasjoner, faner og reklame-plakater i Bingsgt. 22. I Tvergaten 1 startet han så ”Malerforretning og farvehandel” i 1904. Due var medlem av bystyret i Fredrikstad, formann i Malermestrenes Forening og i 1917 ble han den første formannen i Fredrikstads kinostyre.

Som maler, dekoratør og filminteressert har han forstått utfordringen ved stereo-fotografering. Flere av fotografiene fra familiens landsted eller reiser viser en egen evne til komposisjon som fremstår slående når man ser i stereoskopet. Mange bilder er fra familiens landsted Kringsjå, i Foten i Øyenkilen utenfor Fredrikstad.

Lentikulære bilder
Lentikulært trykk eller lentikulær utskrift er en teknikk for å lage en type bilder som forandrer seg når de sees fra forskjellige vinkler. Et lentikulært bilde gir inntrykk av dybdesyn eller bevegelse i motivet. Bildet består av flere motiver som er delt opp i striper og dekket med et plastlag av lentikulære riller.

3D film
Den første 3D filmen ble vist i New York i 1915. Her brukte man den anaglyfe prosessen der publikum måtte bruke briller med rød/blå folie, men dette egnet seg best for sort-hvit film. På 1920-tallet lages det flere spillefilmer med denne teknikken. Samtidig blir det eksperimentert med andre metoder. Det er på denne tiden at begrepet “3D” blir vanlig. For å få publikum tilbake til kinosalene etter krigen ble det produsert en mengde 3D-filmer på 1950-tallet. Den første var Bwana Devil i 1952. Filmen var skrevet, regissert og produsert av Arch Odoler. Den ble filmet med naturlig 3D (dual-strip 3-D) og med Ansco Color prosessen. Fortellingen bygger på en sann historie fra Kenya, der jernbanebyggingen blir forstyrret av to menneske etende løver som truer arbeidet og den britiske lederen setter i gang jakten før flere arbeidere blir drept.