I perioden fra andre verdenskrig og fremover opplever fotofeltet vekst, differensiering og en forsterket profesjonalisering. Regler og lover som beskytter faget blir revidert, den tradisjonelle fagopplæringen blir oppdatert og flere ulike utdannelsesløp blir etablert. Det kommer også til mange nye institusjoner som arbeider for fotografer og med fotografi. En økt bruk av fotografiske bilder medfører flere oppdrag og flere faste stillinger. For bildeprodusentene blir endringene synlig som etableringen av nye fotografidentiteter og nye skillelinjer forankret til rollen som selvstendig, freelancer eller ansatt. Særlig har diskusjonen knyttet til hvem som hadde rett til å kalle seg yrkesfotograf preget samtalen.

For de som hadde fotografering som et levebrød, var det maktpåliggende å trekke en skarp linje mot amatørfotografiet for å trygge sin egen posisjon. Fra det første forbundet for yrkesfotografer Fagfotografenes Forening (1894- ), senere kalt Norges Fotografforbund (NFF), ble dette håndtert med et økt trykk på profesjonalisering og regulering. Dette blir også viktige fanesaker for de øvrige nye foreninger og forbund for yrkesaktive fotografer som kommer til både før og etter andre verdenskrig. I perioden blir også skille mellom kunstfotograf og fotograf tydeligere, når førstnevnte går fra å være amatør til å bli profesjonell. Men hvem var egentlig yrkesfotografen ved inngangen til 1940 og hvem er hen i dag? Og på hvilken måte speiler omslag i fotografenes roller og praksis seg i samfunnsendringer i Norge fra andre verdenskrig og frem til vår samtid?