Prosjektet begynte for over 15 år siden da hun besøkte Naturhistorisk museum i Oslo. Det som slo henne, var stillheten i disse utstillingene og samtidig undret hun seg over hvordan dyr og insekter var stilt ut.
De naturhistoriske museene tilhører en tid da europeerne dro ut i verden og kom hjem med både planter, insekter og dyr fra fjerne strøk, og er en viktig del av det systemet som Carl von Linné skapte. Underleggelsen av nye kontinenter og den utstrakte kategoriseringen utgjør en viktig bakgrunn for mange av miljøutforingene i dag. Schildts fotografier er hentet fra denne koloniale verdenen: det er bilder av drivhus, eksotiske planter og det er bilder av konserverte og utstoppede dyr.
Schildt er svært miljøbevisst og har vært opptatt av begrepet antropocen, som kan oversettes med "menneskenes tidsalder", som absolutt kan sees i sammenheng med slike samlinger. Visningen av dyrene forteller like mye om oss mennesker som om dyrene, forteller Schildt. Arbeidene hennes utvider denne ideen på flere måter. For eksempel vender kunstneren alltid tilbake til denne ubestemte fasinasjonen som satte hele prosjektet i gang.
Hun fremhever ofte det eksotiske og kunstige ved å forvrenge fargene i fotografiene og ved å gjøre dette fremhever hun det kunstige og menneskesentrerte i disse samlingene. Dette er for eksempel tilfellet i det solariserte bildet Eden, Revisited #II fra 2017. Planten er fotografert i verdens største drivhus, Edenprosjektet i Cornwall – bygget på en tidligere leiregruve.
Et annet solarisert bilde er av et skjelett av en babygorilla som ble kjøpt til Naturhistorisk museums samling i Oslo i 1966. Mens plantebildet er vakkert i sin kunstige form, virker gorillababyskjelettet fremmedgjort og forlatt i Schildts fremstilling.
Denne teksten er hentet fra et essay til utstillingskatalogen av Christine Hansen, co-kurator for utstillingen.