- 1/1
© Hilde Honerud, fra prosjektet Reality Slipped Into a Symbol, 2022
Fra 2018 til 2022 fulgte jeg flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom organisasjonen Yoga and Sports with Refugees (YSR) på Lesvos, i nærheten av flyktningleiren Moria. I løpet av mine opphold deltok jeg i ulike aktiviteter som yoga, svømming, bryting, muay thai, kung fu, kickboksing, parkour, bodybuilding og boksing.
Moria-leiren, der YSR har organisert treningsaktiviteter siden 2017, var trolig Europas verste flyktningleir. Den huset et sted mellom 6 000 og 21 000 mennesker, avhengig av tilstrømningen, i en leir beregnet for 3 000. YSR bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening, og for å gi dem den mentale og fysiske styrken som kreves for å overvinne monotoni, frustrasjon og stagnasjon i deres nåværende situasjon. I dag er situasjonen i Middelhavsregionen fortsatt alvorlig, og vi ser flyktninger bli behandlet på en umenneskelig måte, mens Europa fortsetter å bryte den grunnleggende menneskerettigheten om å søke om asyl.
Gjennom bildene mine håper jeg å veve tanker om det politiske og det hverdagslige sammen til én fortelling, og samtidig bruke denne fortellingen til å undersøke det komplekse forholdet mellom form og innhold. Gjennom en formal tilnærming ønsker jeg å se hvordan prekære politiske og sosiale forhold kan oppleves gjennom det hjemlige og ordinære. Jeg søker å gi en opplevelse av nærhet gjennom hverdagen slik at bildene snakker om de enkle og de store historiene i livet samtidig.
Bildene i utstillingen er tydelig manipulerte. Arbeidet med verkene har vært en visuell prosess, basert på arbeid med ytre og formale kvaliteter. Samtidig var motivasjonen for prosessen også intellektuell. Jeg ønsket å forstyrre den dokumentariske lesningen ved at betrakterens idéer om objektivitet blir utfordret gjennom å la bildene bevege seg fra representasjon til umiddelbar opplevelse. I en verden full av manipulerte fotografier, er det overraskende at vi fortsatt ofte reagerer på fotografier som sann gjengivelse, selv om vi vet at de lett kan manipuleres, og at fortellinger endrer seg avhengig av hvor man retter kameraet. Jeg tror dette har sammenheng med at vi leser fotografier nesten intuitivt, og dermed ikke umiddelbart skiller på hva vi ser, og hva vi føler når vi ser bildet.. Det innebærer at tilliten til bildet ikke egentlig handler om bildet i seg selv, men om tillit til fotografen. Dette er en tilnærming jeg diskuterer inngående i Honerud og Honerud 2023[1].
[1] Honerud HH and Honerud JH (2023) How public imagery matters for art and crisis [versjon 1; fagfellevurdering: venter på fagfellevurdering]. Routledge Open Res 2023, 2:12 (https://doi.org/10.12688/routledgeopenres.17761.1) Honerud HH and Honerud JH (2023) Fractured Photography. Journal for Artistic Research, issue 29 (https://www.jar-online.net/en)