Fargene i selvportrettet er blendende og viser Neuhauss' unike sans for humor. Han bærer et tartansjal som er så emblematisk for trefargefotografi, som var den rivaliserende teknologien til den han brukte. Neuhauss eksperimenterte med den såkalte Lippmann-prosessen fra 1895, og over tid produserte han over 2500 Lippmann-fotografier, hovedsakelig av livløse objekter. Derfor er dette selvportrettet så spesielt! Få institusjoner og samlere verden over har bilder som dette, også kalt interferensfargebilder, i sin besittelse. Preus museum har nå 20 Lippmann-plater og dermed verdens største samling av denne typen fotografi. Med den siste anskaffelsen har man 12 plater som er laget av Neuhauss.
Bildet er et svært tidlig fargefotografi produsert ved hjelp av den såkalte Lippmann-prosessen. Dens oppfinner, Gabriel Lippmann (1845-1921), var en fysiker og matematiker fra Luxemburg og professor ved Sorbonne i Paris. Lippmann ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1908 for den innovative heliochromatiske prosessen han fant opp. Lippmann-metoden er en type interferensfargefotografi. Det høres komplisert ut, men kort fortalt er det et unikt, ikke-reproduserbart fotografi preget av maksimal fargeglans, som imidlertid kun kan oppfattes fra en bestemt vinkel. Det består av en omtrent 2 mm tykk glassplate belagt med en sølvemulsjon som optisk bildeholder, hvor baksiden er belagt med svart lakk. Han presenterte den for første gang ved Académie des Sciences i Paris i 1891. Kort tid etter kunngjøringen spredte Lippmanns oppfinnelse seg internasjonalt. I tillegg til Neuhauss, var de kjente, franske brødrene Louis og Auguste Lumière også entusiaster når det kom til Lippmann-metoden.