Det er nesten umulig for oss å forstå hvilken revolusjonerende oppfinnelse fotografiet var: endelig kunne en bevare et nøyaktig bilde av hvordan noe og noen så ut. Ved hjelp av et Camera Obscura hadde man allerede kunnet se et bilde, utfordringen var å fange det. Mange var med i kappløpet om å være først ute med en metode som kunne fastholde bildet lyset tegnet. 19. august 1839 gikk franskmannen Louis Jacques Mandé Daguerre (1787–1851) av med seieren. Datoen kjenner vi som fotografiets fødselsdag, dagen daguerreotypiet (uttales dagærotypˈi) ble gitt verden i gave. Det hører med til historien at Daguerre samarbeidet med en annen franskmann, Joseph Nicéphore Niépce (1765–1833). Han døde dessverre flere år før oppfinnelsen ble ferdigstilt.

 
Daguerreotypiet er en sølvbelagt og speilblank kobberplate som eksponeres (utsettes) for lys i et kamera. Bildet er et direkte positiv, og det vil være speilvendt (det kunne unngås ved at man fotograferte gjennom et speil). Siden daguerreotypiet er på en ugjennomskinnelig plate, finnes bare ett eksemplar av hvert bilde.

Daguerreotypiene var eksklusive – for hver fotografering fikk man kun ett bilde. Hvordan kunne man få mange?

 
På samme tid som Daguerre, eksperimenterte engelskmannen William Henry Fox Talbot (1800–1870) med lysets avtrykk på papir. Lyset tegnet et negativt bilde på papiret i kameraet. Etterpå gjorde han papiret gjennomskinnelig ved hjelp av voks. Med dette hadde Talbot introdusert negativ/positiv-prosessen, som muliggjorde at ett negativ kunne gi et uendelig antall positive bilder. Negativ/positiv-prosessen holdt seg helt til det digitale bildet overtok over 160 år senere med sine nuller og enere.

Talbot kalte prosessen sin kalotypi, som betyr «vakker tegning». På grunn av papirfibrene, ga kalotypiet et mykt, diffust og det mange mente var et kunstnerisk uttrykk. Slik skilte de seg fra de hyperrealistiske daguerreotypiene.

Visste du at Norge hadde sin egen fotografiske pioner? Ikke lenge etter at Daguerre og Talbot redegjorde for sine prosesser, publiserte Hans Thøger Winther (1786–1851) Norges (og en av verdens) første fotobok med sine tre ulike metoder for fotografisk gjengivelse i 1845.

Ved å fotografere på glass kombinerte en det beste fra de to prosessene; en fikk skarpheten og detaljrikdommen som fantes i Daguerres speil, og muligheten for mangfoldiggjøring som fantes i Talbots papir.

 
Våtplate, også kjent som kollodium våtplate, ble introdusert i 1851 av Frederick Scott Archer (1813–1857). Som navnet tilsier, måtte platene være våte, eller egentlig klissete, under fotografering og fremkalling. Derfor hadde fotografen med seg et eget mørkeromstelt.

 Våtplatene ga detaljrike bilder med fine nyanser. En modifisering av prosessen, der et undereksponert negativ fikk en bakside av sort papir eller fløyel, ble veldig populær i siste halvdel av 1800-tallet. De ble ofte kalt ambrotypi. Ferrotypiet var en rimeligere variant på metallplater.
Fotografens verden ble enklere når tørrplaten ble introdusert i 1871. Det var bare å sette platen i kameraet uten forarbeid, og den kunne fremkalles når det passet fotografen. Ulempen var at glass fortsatt var både tungt og knuselig.

I 1943 spurte en treåring pappaen sin, Erwin Land, hvorfor de ikke kunne se bildet som ble tatt med kameraet med en gang. Spørsmålet resulterte i det første Polaroid-kameraet i 1948, en ganske tung sak som produserte sepia-tonede bilder på ett minutt. Deretter fulgte en hel rekke Polaroidkameraer, og teknologiselskapet Polaroid var verdens hotteste fra 1950-1970-tallet: En innovasjonsmaskin som klemte ut det ene uimotståelige produktet etter det andre. På 1970-tallet ble det skutt en milliard instant-bilder i året. Polaroid var ikke alene; flere kameraprodusenter hang seg på instant-trenden.

Innovasjonen fortsatte, og behovet for enda raskere bilder resulterte i at de første digitale kameraene kom på markedet på slutten av 1980-tallet. I et digitalkamera er det bildesensoren som fanger opp lyset som kommer gjennom objektivet. Sensoren erstatter filmen i analoge kameraer. Jo større denne sensoren er, jo bedre detaljnivå på det digitale bildet.

Nokia kom i 2002 med en av de første mobiltelefonene med innebygd kamera. Kameramobilens store fordel er at den er lett tilgjengelig, gir uendelige muligheter for redigering og bildedeling. Etter hvert har også kvaliteten blitt så god at kanskje det kun er entusiastene som ser behovet for kameraer som bare kan fotografere?

Allerede i 2012 ble det tatt flere bilder hvert andre minutt enn på hele 1800-tallet til sammen. Årlig tas nesten to trillioner bilder. Menneskeheten elsker virkelig å fotografere.