Byens ypperste portrettfotograf

Curtis kommer fra relativt enkle kår. Allerede som 12-åring avslutter han sin formelle skolegang og tre år senere velger han å søke seg praktikantplass hos en fotograf i St. Paul, Minnesota. Oppholdet blir på knappe to år. I 1887 flytter Curtis med sin far til Washington, men samme år dør faren. Dette fører til økonomiske bekymringer for familien og Curtis må legge planene om å bli fotograf til side. Først i 1891, etter at familien har flyttet til Seattle, får han igjen muligheten til å ta opp kameraet. Det skal ikke gå lang tid fra han etablerer sitt egen studio til ryktene går om at Curtis er byens ypperste portrettfotograf. Den blomstrende virksomheten gir han spillerom til å dyrke sin lidenskap for natur og friluftsliv.

På et nytt fotografisk spor

To tilfeldige møter får radikal påvirkning på Curtis liv. Den anerkjente portrettfotografen, som til daglig foreviget borgere av Seattle, tar året 1895 en serie med fotografier av prinsesse Angeline. Med motivene av Seattlehøvdingens datter får han et nasjonalt gjennombrudd og anerkjennelsen fører Curtis inn på et nytt fotografisk spor. Noen år senere, på en av sine mange turer, redder Curtis en gruppe forskere som har gått seg vill i fjellene ved Mt. Rainier. En av dem er antropologen George Bird Grinnelle. Grinelle ble en nær venn og var Curtis læremester på hans første offisielle ekspedisjon til Alaska i 1899. Ekspedisjonen som ble arrangert og ledet av den amerikanske jernbane-magnaten Edward Harriman, var ansett som den største og mest kjente i sin tid.

Ett år etter Harriman-ekspedisjonen inviterer Grinnelle Curtis til Piegan-reservatet i Montana. De to reiser ut for å overvære det som antas å bli siste gang Blackfoot stammen fremførte soldansen.

Ritualet og møtet med folket gjør sterkt inntrykk på Curtis. I etterkant formes ideen om et storslått fotografisk dokumentasjonsprosjekt som skal feste avtrykket av den amerikanske urbefolkningens tradisjonelle livsførsel, før den avløses av et mer moderne levesett. Samme år reiser Curtis ut som leder for den første av mange ekspedisjoner. Med følge av flere assistenter og vitenskapelige samarbeidspartnere, tar han fatt på det omfattende arbeidet med å dokumentere de mange nordamerikanske stammenes ulike levemåter.

Gjennom sin omgangskrets og nyvunne renommé som fotograf, klarer Curtis å skaffe sponsorer til et omfattende bokprosjekt. I 1906 får han en avtale med finans- og bankmannen John Pierpont Morgan. Curtis får $75,000 i støtte for å levere et ferdig produkt innen fem år. Historien forteller at Morgan etter å ha latt seg overtale skriver til Curtis «I want to see these photographs in books—the most beautiful set of books ever published». Som hovedsponsor skal Morgan få 25 sett av bokserien og 500 originale fotografier.

Første bind utkommer i 1907 og omhandler stammene Apache, Jicarillas og Navaho. Forordet er skrevet av president Theodore Roosevelt og vitner om hvilken tyngde Curtis’ prosjekt hadde i oppstarten. Det skal imidlertid gå over 20 år før de to siste bindene kommer ut.

«Kill the Indian, and Save the Man»

Et av signalfotografiene fra den første utgivelsen har tittelen The Vanishing Race (1904). Valg av tittel og motiv er ikke tilfeldig. Den lille gruppen med mennesker fra Navajo stammen som rir inn i et uskarpt landskap, symboliserer datidens allmenne oppfattelse av den amerikanske urbefolkningens situasjon. Fra Europeernes ilandstigning på det Amerikanske kontinentet var konflikten mellom urbefolkning og koloniherrene et faktum. En konflikt som gjennom århundrer hadde ført til store menneskelige og materielle tap. Det anslås at epidemier bragt til landet av Europeere, samt kriger og sammenstøt med nybyggere, førte til en befolkningsreduksjon på nærmere 90% for enkelte stammer.

På slutten av 1800-tallet var den offisielle amerikanske politikken at urfolket skulle assimileres. Slagordet var «Kill the Indian, and Save the Man». Blant tiltakene som ble innført var forbud mot offentlig utførelse av religiøse ritualer. Mange ble tvangsflyttet fra forfedrenes land og (store grupper ble) samlet i statlige reservater. Det ble arbeidet aktivt for at stammene skulle oppgi sin kultur og sitt eget språk. Mange barn ble derfor skilt fra sine foreldre og plassert på internatskoler. Målet var å temme den «ville indianeren» og oppdra ham til å bli en god, sivilisert borger av det moderne Amerika.