Den siste tiden har det i Norge vært en debatt om norsk kultur, etter at Christian Tybring-Gjedde (FrP) i desember ba kulturministeren definere begrepet. Debatten har handlet om ønsket om å hegne om grensene for det vi definerer som norsk kultur. Norsk kultur, og grensen for hva som defineres som innenfor eller utenfor, er i stadig endring. Hvem du er vil påvirke hvordan du forholder deg til kulturbegrepet.
Utstillingen Bodies, Borders, Crossings faller inn i denne debatten, der den problematiserer hvordan ingen grense er fastsatt, naturlig eller helt synlig. Kunstnerne fokuserer blant annet på hvordan nasjonale grenser både fjernes og styrkes. Det finnes alltid sammenhenger og krysningspunkter mellom innsiden og utsiden, om det handler om en nasjons grenser, om etnisitet, kjønn eller kropp. Faktisk er det krysningspunktene som gjør grensene og kulturen synlig, slik mange av verkene i utstillingen viser.
Utstillingen er produsert av The Finnish Cultural Institute i New York og er brakt til Preus museum i samarbeid med Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO). Utstillingen er tidligere vist på Governors Island i New York, og skal senere til Pori Art Museum i Finland.
Medvirkende kunstnere
Jaakko Heikkilä (f. 1956)
Helt fra sine tidligste fotografier, fra sin hjembygd Tornio i Nord-Finland, har Jaakko Heikkilä oppsøkt mennesker i deres nærmiljø. Bildene hans skildrer intime øyeblikk fra vanlige menneskers private liv. Et tilbakevendende motiv i Heikkliä arbeider er minoritetskulturer. I utstillingen viser han bilder fra tre ulike serier Unspoken Destinies (2004-5), Lost in Europe (2007) og Eyes Burned by the Coconut (2008). De tre seriene tar alle utgangspunkt i mennesker som har forlatt sitt fødeland og lever i eksil.
Riikka Kuoppala (f. 1980)
Kuoppalas narrative kortfilmer illustrerer ofte mentale sinnstilstander i stedet for faktiske hendelser. Hun har tidligere rettet spørsmål mot minoritetsrettigheter, fattigdom hos barn, og etikk i matproduksjon. Visitor in My Body (2008) er en eksperimentell kortfilm som handler om en identitetskrise forårsaket av en alvorlig sykdom. Historien finner sted på loftet i et gammelt hus hvor en ung jente og en voksen kvinne tilbringer tid sammen. Etter hvert som historien utfolder seg blekner den tynne linjen mellom virkelighet og fiksjon, og karakterenes identiteter begynner å smelte sammen.
Raakel Kuukka (f. 1955)
Identitet et sentralt tema i Raakel Kuukkas verk. Flere av hennes prosjekter er basert på en personlig erfaring og ofte retter hun kameraet mot seg selv og sin egen familie. I Bodies, Borders, Crossing viser Raakel Kuukka videoverket Lapsuuden huoneet - Uni / Childhood Rooms – Dream (2009) der datteren Rebekka er hovedperson. Gjennom å filme datteren i uskyldige dagligdagse situasjoner, utforsker Kuukka hvordan Rebekkas identitet formes. Kunstnerens undersøkelse av grunnleggende spørsmål om vår væren i verden blir viktig både på et personlig og et universelt/kulturelt plan.
Elena Näsänen (f. 1968)
Näsänen kombinerer elementer fra tradisjonell film med videoinstallasjoner og kan plasseres innen sjangeren eksperimentell film. Foruten valg av location er lyden alltid et viktig element i hennes arbeider. I utstillingen Bodies, Borders, Crossings viser hun Wasteland fra 2009. Filmen blir beskrevet som en feministwestern om fem kvinnelige miljøaktivister. Vi følger kvinnenes ferd over en slette til de bryter de seg inn på et industriområde. Det brunsvidde australske landskapet kvinnene beveger seg gjennom, spiller en av hovedrollene i filmen. Lydsporet med vind og gresshopper er med på understøtter landskapets karakter. Det er forøvrig ingen dialog i filmen, men handlingen og kvinnenes kroppsspråk underbygger stemningen av at de er ute på et ulovlig oppdrag.
Marja Pirilä (f. 1957)
Identitet og det menneskelige vesen står sentralt i Marja Piriläs arbeider. Hun har i en periode på åtte år portrettert utviklingen og endringen til 30 skolebarn fra alderen åtte til seksten. Resultatet ble fotoseriene I am og I am II, hvor sistnevnte vises i utstillingen Bodies, Borders, Crossings. I I am II har hun eksponert alle fotografiene av skolebarna på hverandre slik at de til sammen blir ett bilde. På denne måten, med lag på lag med bilder, skaper hun et slags universelt bilde av et ungt menneske.
Minna Rainio (f. 1974) og Mark Roberts (f. 1970)
I Minna Rainio og Mark Roberts’ videoverk Maamme (Our Land) (2012) møter vi en gruppe mennesker som synger den finske nasjonalsangen. Ingen av sangerne i gruppen er født i Finland eller har finske røtter, men alle er finske statsborgere. Tidligere har Finland vært et homogent samfunn med få innvandrere, i verket Maamme (Our Land) belyser Rainio og Roberts en ny virkelighet. Kunstnerduoen utfordrer i sitt verk ideene om nasjonal identitet og viser til at dette er en størrelse i stadig forandring.
Hannele Rantala (f. 1952)
Sentrale temaer i Rantalas kunstnerskap er avreise, hjemløshet og forandring. Hun benytter bl.a. tekst, fotografi og performance for å realisere sine prosjekter. Hennes arbeider er ofte stedsspesifikke og temporære. I serien Blue Scarf (2011), som vises i utstillingen Bodies, Border, Crossings, har Rantala fotografert en mørkkledd kvinne ikledd et blått skjerf. Vi møter kvinnen i mange ulike miljøer, som på et torg i Tallin og i en bakhage i Paris. Rantalas fotografier tydelig gjør hvordan stedet og kvinnens posering definerer vår oppfattelse av hennes identitet. Den samme kvinnen med identiske klær går fra å leses som tigger til å bli en donna.
Catarina Ryöppy (f. 1939)
Kunstneren Catarina Ryöppy formidler historier om mennesker som er blitt fremmedgjort eller usynlige i samfunnet. Hennes arbeider tematiserer marginalisering gjennom ulike medier som video, fotografier og gjenstander. I utstillingen Bodies, Borders, Crossings er Ryöppy representert med installasjon Being Misplaced (2002). I arbeidet blir vi presentert for to barn, som begge utvandret fra Alaska til Finland på 1860-tallet. Det ene barnet er bestefarens onkels fosterbarn. Det andre er kunstnerens bestefar. Gjennom historien til de to barna, formidler hun sin egne fortelling om fremmedgjøring, og om det å være annerledes. En følelse som mange som har flyttet fra et land til en annet kan kjenne seg igjen i.
Minna Suoniemi (f. 1972)
Minna Suoniemi skildrer ofte unge kvinner i sine videoverk. Hun studerer hvordan den moderne visuelle kulturen fremstiller kvinner. Hennes arbeid er en gjenskapelse av ikoniske filmscener, og hun bruker ofte sin egen kropp som materiale. Suoniemis kritiske, men og humoristiske arbeid utfordrer de stereotypiske vestlige forestillinger om en ideal kropp. Kvinnene i hennes arbeider er menneskelige og formfulle. I videoen Miss Kong (2008) skildres en "overvektig" kvinne som hopper tau. Fokuset er på slow motion-bevegelsen av kroppen. Verkets lydbilde, hopping, pesing og kroppslige lyder, oppnår høyere tempo ettersom treningen fortsetter. Dette gjenskaper opplevelsen om hovedkarakteren i den klassiske filmen King Kong: om det å være for stor og klumpete i forhold til omverdenen.