Det fotografiske bildet har til alle tider fortalt om mennesker og miljø. Det har en unik evne til å synliggjøre menneskers liv og arbeid, og å levendegjøre menneskelig sorg og glede.
I Preus museums samlinger finnes mange fortellinger. I denne utstillingen viser vi elleve forskjellige fotografer med sitt eget bildespråk.
Bilde som forteller- kort oppsummert
Kameraet har fra fotografiets begynnelse blitt brukt som et kommunikasjonsmiddel. På 1840-tallet reiste man ut i verden og fotograferte det ukjente, for så å vise menneskene hjemme det de ikke hadde sett. Pyramidene i Egypt, ville dyr, land langt borte som Kina og India. Alt som var fremmed ble fotografert. Men man fotograferte også industrialismens framskritt i eget land. Det ble tatt bilder av nye flotte fabrikker, bygging av jernbane og nye hus som en følge av at byene vokste. Krimkrigen på 1860-tallet er den første krig som skildres med kameraets hjelp. Røntgenbildet ble til hjelp i den medisinske utviklingen. Oppfinnsomheten var stor vedrørende hva man kan bruke bilder til og er det fortsatt. Men det er oftest mennesket som står i sentrum som i denne utstillingen.
Jacob Riis
fotograferte på slutten av 1800-tallet. Han brukte kameraet og magnesiumblitzen som våpen for å avdekke de kummerlige forholdene i storbyen New York.
På begynnelsen av 1900-tallet engasjerte fotografen Lewis Hine seg sterkt i arbeidet mot barnearbeid og bidro til å endre praksisen med å bruke barn som arbeidskraft i industrien i USA.
Elisabeth Meyer var en av Norges første kvinnelige fotojournalister. I 1929 reiste hun, trolig som første vestlige kvinne, inn i Iran. Senere skulle hun reise til blant annet India, Mexico, USA, Canada, Palestina og Tibet.
Øvrige fotografer er Dag Alveng, Ann Christine Eek, Rune Eraker, Lars Tunbjörk, Milton Rogovin, Sebastio Salgado, W. Eugene Smith og Dan Young
Dag Alveng
(1953-)
Alveng er oppvokst i Oslo. Som sønn av en aktiv hobbyfotograf lærte han tidlig å fotografere. 17 år gammel ble Alveng medlem av Oslo Kamera Klubb, der han var aktiv i utstillinger og konkurranser. Etter noen år forlot han klubbmiljøet for å rendyrke et mer selvstendig kunstnerisk uttrykk.
Etter videregående ble Alveng student ved det medisiniske fakultet i Oslo. Han la imidlertid ikke hobbyen på hylla. Som nattevakt ved en psykiatrisk institusjon begynte han å fotografere spor etter menneskelig handling, tomme korridorer og oppholdsrom.
En samtale med Allan Porter, redaktør for tidsskriftet Camera, fikk Alveng til å satse på fotografi. Han tok permisjon fra universitetet og ble i 1975 student ved Trent Polytechnic i Nottingham.
Ved Trent Polytechnic ble Alveng introdusert for europeisk og amerikansk kunstfotografi. Han traff landsmannen Tom Sandberg og sammen med andre startet de planleggingen av et galleri viet kunstfotografi. I 1977 åpnet Fotogalleriet i Oslo døren for sin første utstilling.
Etter hvert oppdaget Alveng potensialet til fotografiene han tok som nattevakt tidlig på 1970-tallet. I 1982 åpnet utstillingen Natt. Psykiatrisk institusjon ved Trondheims kunstforening. Serien ble senere vist ved en rekke museer og galleirer, bl. a i USA. Boken Asylum fra 1987, der 26 av fotografiene er presentert, er i dag den eneste norske fotoboken som er omtalt i The Photobook: A History - Volume 2 av Martin Parr og Gerry Badger (2006).
I over 30 år, fra debututstillingen Vegger i 1979, har Alveng vært aktiv som utstiller i Norden, Europa og USA. Dag Alveng plasserer seg sentralt i den nyere norske fotohistorien.
Ann Christine Eek
(1948 -)
Eek kommer fra Falun, Sverige. Hun studerte fotografi hos Christer Strömholm ved Fotoskolan i Stockholm mellom 1968-71, hvor hun senere selv underviste. En annen lærer på skolen var fotografen Anders Petersen. Han rekruterte henne til gruppen Saftra. Saftra ble etablert av Petersen i 1967 og besto for en stor del av elever fra skolen. Medlemmene ønsket med utgangspunkt i dokumentarfotografiet å heve folks bevissthet og slik bedre samfunnet. Man produserte bl.a reportasjer, bøker og utstillinger. Eek kom med i 1969 og var medlem helt til hun flyttet til Norge i 1979.
Eeks første store prosjekt var Arbeta – inte slita ut sig (1972-74), om kvinnens stilling i det svenske samfunnet som kom ut på Ordfront forlag i 1974. Senere arbeidet hun som frilansfotograf og fotojournalist i Sverige. Fra 1979 ble hun en aktiv og viktig del av det norske fotomiljøet. Her bidro hun med å synliggjøre fotografiet som kunstnerisk medium, gjennom egen produksjon, først og fremst landskap i Skandinavia. Eek var også aktiv som skribent og kritiker. Siden 1982 har hun vært ansatt som fotograf ved Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo.
I flere perioder mellom 1975 – 2007 reiste Eek i det tidligere Jugoslavia og Albania der hun, sammen med den norske antropologen Berit Backer (1943-1993), dokumenterte det da avskjermede livet i byene og på landsbygden. Bildene som vises på utstillingen er fra landsbyen Isniq i Kosovo 1976. Eeks blikk er på hverdagsproblemene, men med stor nærhet og respekt for situasjonene og de hun portretterer.
Rune Eraker
(1961-)
Eraker ble født i Kyoto, Japan, og bodde der de første 16 årene av sitt liv. Han fikk senere sin fotoutdannelse i England og har arbeidet som fotograf siden 1981. I 1990 ble han antatt som medlem av det Amsterdam-baserte bildebyrået Hollandse Hoogte.
I de siste 20 årene har han besøkt konfliktområder i Asia, Afrika og Latin Amerika. Han har også siden 2001 aktivt undervist i fotojournalistikk ved Høgskolene i Oslo og Hedmark og holdt workshops. Han har utgitt flere bøker, i tillegg til å stille ut i flere museer og gallerier. I 2009 ble han valgt til ”Årets frilanser” av Norsk Journalistlag.
Erakers fotografier hører hjemme innenfor klassisk europeisk dokumentarfotografi, på grensen til kunstfotografiet. Derfor er hans fotoessays å se både på gallerivegg og i magasiner. Han er influert av fotografer som Henri Cartier-Bresson, Gilles Peres og Josef Koudelka. Eraker arbeider fortsatt analogt og med sorthvit film, siden dette ifølge ham både gir frihet til å konsentrere seg om uttrykket, og på det som skjer uten å bli distrahert av bildet på skjermen. Nettopp fordi han benytter så forskjellige formidlingskanaler er han svært bevisst på mørkeromsarbeidet og presentasjonsformen.
Lewis Wickes Hine
(1874-1940)
Hine vokste opp i Oshkosh, Wisconsin. Som ung mann måtte han forsørge seg selv, og arbeidet ved en møbelfabrikk ga Hine førstehåndskunnskap om industriarbeiderens harde virkelighet.
Åtte år senere ble han immatrikulert ved universitetet i Chicago, og møtte professor Frank A. Manny. Hine fulgte Manny til New York, for å undervise ved Ethical Culture Schoolog forsette studiene ved universitetet i New York.
Som lærer ved Ethical Culture Schoolble Hine introdusert for fotografi. Fra 1904 frem til sin død dokumenterte han en rekke miljøer både i USA og Europa.I 1906 ble Hine engasjert som fotograf og feltarbeider for National Child Labor Committee(NCLC).
Hine forlot i 1918 NCLC til fordel for Røde Kors og deres arbeid i Europa. Etter et kortere ansettelsesforhold returnerte han til USA og startet som selvstendig fotograf. Et av Hines siste store prosjekter er serien Men at Work, utgitt som bok i 1932. Boken er en hyllest til arbeideren som bygget landet, og dokumenterer bl. a. oppføringen av Empire State Building.
I 1940 døde Hine brått etter flere år med dårlig økonomi og få oppdrag. Selv om interessen for hans arbeid var økende, var det først etter sin død at Hine ble løftet frem som en av de store fotografene i fotohistorien.
Elisabeth Meyer (1899-1968)
Meyer vokste opp i en velstående familie med shippingkontakter i Tønsberg. Faren ga henne et Kodak Folding kamera første gang hun skulle på reise. Dette skulle vise seg å påvirke hennes yrkesvalg. I 1929 reiste hun trolig som første vestlige kvinne alene gjennom Persia og utga boken En kvinnes ferd til Persia året etter. I 1933 kom boken En kvinnes ferd gjennem India.
Meyers forhold til sin fotografiske virksomhet er interessant. Hun begynte som selvlært, men har tydeligvis etter hvert både hatt behov for et fotografisk miljø og mer kunnskap. I 1932 ble hun medlem av Oslo Kamera Klubb. Her var hun medlem helt frem til sin død. I 1937 meldte hun seg som student ved Schule Reimann i Berlin. Skolen, som var en privat kunst- og håndverksskole, hadde egen filmavdeling. I 1938 dro hun videre til Budapest, der hun var lærling for en kort stund hos portrettfotografen Joszef Pécsi. Men det var urolige tider i Europa og allerede 1939 var hun tilbake i Norge.
Meyers fotografier er illustrasjoner til hennes artikler, som ble publisert i URD, Magasinet for alle, Billedbladet Nå og andre. Hun brukte etter hvert et Rolleiflex kamera som ga bedre negativer for trykking på avispapir og klippet gjerne til det utsnittet som passet. Serien fra Setesdal er typisk for hennes måte å arbeide på. Samtidig som den skildrer et miljø som man fra 1800-tallet hadde oppfattet som et av de mest urnorske, viser Meyer menneskene i møtet mellom tradisjon og moderne liv.
Jacob August Riis (1849 -1914)
Riis ble født i Ribe, Danmark, der han utdannet seg til snekkermester.
I 1870 emigrerte han til New York, samme år som 125 000 skandinaver ankom USA som immigranter. Etter noen omreisende år begynte Riis å arbeide som journalist i New York News Association og senere Brooklyn News. I 1877 fikk han jobb i New York Tribune som kriminalreporter. Nå så han den fremvoksende slummen som fulgte med masseinnvandringen fra Europa og det ble starten på et mangeårig arbeid med fokus på å forbedre de sosiale forholdene.
Riis var blant de første fotografene som brukte magnesiumblitz som gjorde det mulig å fotografere interiører og eksteriører i slummen i mørket, noe som skal ha skremt mange av de han fotograferte. Riis brukte kameraet som våpen i en langvarig kamp for å oppnå konkrete mål som boligsanering, bedre skoler, forbedret sosialtjeneste og i kamp mot misbruk og kriminalitet. I alt 24 millioner mennesker emmigrerte til Amerika via New York mellom 1890 – 1924, og byen var verken i stand til å gi dem gode boforhold eller arbeid, med det resultat at fattigdom og kriminalitet florerte.
Riis brukte bildene til foredrag som han holdt i hele USA fram til sin død, og i bøker som How the Other Half Lives: Studies Among the Tenements of New York, (1890) og The Children of the Poor (1892).
Milton Rogovin (1909-2011)
21 år gammel i 1931, ble Rogovin uteksaminert fra Columbia University som optiker. Samtidig ble USA rammet av depresjon og faren gikk konkurs. Erfaringene med et land i krise og familiens økonomiske tap, ga Rogovin en politisk oppvåkning. Resten av sitt liv befant han seg ytterst til venstre i det politiske landskap.
Rogovin flyttet til Buffalo, der han etablerte egen praksis. Møtet med Buffalos fattige befolkning, fikk Rogovin til å melde seg som bibliotekar for det lokale kommunistpartiet.
I takt med USAs økende skepsis til kommunismen, ble Rogovins politiske engasjement sett på som et samfunnsproblem. I 1957 ble han anklaget for å bedrive antiamerikansk virksomhet og ble stilt overfor The House Committee on Un-American Activities. Etter at han ble omtalt i pressen som Buffalos røde borger, ble det vanskeligere å drive som optiker. For Rogovin ble dette starten på en ny karriere som fotograf. Fra 1958 og frem til sin død ble fotografiet hans viktigste politiske redskap.
I serien Working People beskriver Rogovin sin arbeidsmetodikk som et samarbeid mellom fotograf og den portretterte. Fotografiene er presentert som diptych, der personen er avbildet hjemme og på jobb. I begge sammenhenger, bidrar den portretterte aktivt med å velge hvordan de skal bli fotografert. Personens posering, han eller hennes valg av bakgrunn, gir betrakteren en tilgang til den avbildedes forståelse av egen identitet.
En fellesnevner for Rogovins fotografiske arbeid er hans engasjement for dem han omtaler som ”The forgotten ones”. Han jobbet langsiktig og oppsøkte ofte det samme miljøet over tid. Rogovin skildrer imidlertid ikke nød og elendighet, men portretterer alle mennesker med verdighet og respekt.
Sebastião Salgado (1944-)
Sebastião Salgado kommer fra Amores, Brasil, og er nå bosatt i Paris. Etter en omflakkende barndom utdannet han seg til økonom og i forbindelse med reiser til Afrika for Verdensbanken, begynte han å fotografere. Salgado startet sin karriere som fotograf i Paris i 1973. Han arbeidet med bildebyråene Sygma, Gamma og Magnum Photos fram til 1994 da han og hans kone Lélia Wanick Salgado startet sitt eget bildebyrå Amazonas.
I løpet av en syvårsperiode reiste Salgado i tjueseks land for å dokumentere arbeid og livsvilkår for de aller fattigste i verden. Han fotograferte gullgruver og kakaodyrkning i Brasil, tedyrkning i Rwanda, tobakksdyrkning på Kuba og kullgruver i India. Bildene skildrer hardt arbeid under vanskelige forhold. Fotografiene synliggjør ”glemte” plasser der mennesker arbeider og slåss for sin eksistens. Resultatet ble boken Workers - an Archeology of the Industrial Age (1993). Bildet på utstillingen er fra serien Oil Wells, Kuwait som er en del av seriene presentert i boka. Salgado viser oss hvilket utsatt og farlig arbeid det er å forsøke å stoppe oljebrønner som er ute av kontroll.
I 2004 begynte Salgado et nytt prosjekt Genesis, med fokus på naturvern. Her oppsøker han igjen ”glemte” plasser på jorden, der han finner natur som er like urørt som for tusen år siden.
W. Eugene Smith (1918-78)
Smith ble født i Wichita, USA, i en velstående familie. Han begynte allerede tidlig med å ta bilder for to lokale aviser. Siden hans mor var en aktiv amatørfotograf kopierte hun bildene for ham. I 1936 gikk hans far konkurs og begikk selvmord, noe som lokalpressen laget sensasjonspregede oppslag om. Dette skulle prege Smiths forhold til pressen resten av livet.
I 1937 flyttet Smith til New York og bestemte seg for å bli fotograf. Etter noen kurs om fotografisk teknikk ved New York Institute of Photography fikk han jobb ved redaksjonen til Newsweek. Allerede året etter fikk han sparken fordi han insiterte på å bruke et småformat kamera. Smiths insistering på å bestemme over sitt eget uttrykk og presentasjonen av fotografiene førte flere ganger til konflikter, men er også en viktig faktor når han regnes blant de aller beste fotojournalister i fotohistorien.
Som frilanser leverte Smith fotografier til flere populære magasiner, bl.a. Life. Fra 1939 fikk han i oppdrag å lever to reportasjer hver måned. I 1942 brøt han med Life fordi han følte seg utnyttet. Bare 81 fotoreportasjer var blitt trykket av de 170 han hadde laget. Allerede 1944 er han tilbake, men blir såret mens han fotograferer landingen ved Okinawa, Japan. Fra 1947 og til han bryter med Life for godt i 1955 publiserer de noen av de beste fotoessay han er kjent for, deriblant ”Country Doctor” (20. september 1948) og ”Spanish Village” (9. april 1951) som vises på utstillingen.
Smith var medlem av Magnum 1956-58. I årene frem til sin død ble hans fotografier presentert på flere viktige museer, han underviste ved School of Visual art i New York og Center for Creative Photography i Tucson. Samtidig arbeidet han videre på viktige prosjekter, deriblant Minamata (1975) som skildrer skader på befolkningen i byen etter tungmetallutslipp.
Lars Tunbjörk (1956 –)
Tunbjørk kommer fra Borås og startet som fotograf på Borås Tidning i 1971.
I 1977 flyttet han til Stockholm og arbeidet for ulike dagsaviser som Stockholms-Tidningen (1981-84), Aftonbladet og i ukepressen.
Lars Tunbjörk utviklet raskt en egen bildestil, og hans underfundige fotografier har blitt et begrep innen svensk bildejournalistikk. En "Tunbjörkare" er et underfundig hverdagsbilde som med humor og ironi formidler samfunnskritikk. Han var også en av de som tidlig og bevisst brukte fargefotografiet i sine reportasjer.
Boken Landet utom sig (1993), er en personlig dokumentasjon og en kritisk granskning av vår tid. Den handler om Sverige på 1990-tallet der fotografen iakttar samfunnsutviklingen og med sitt kamera beveger seg i hverdagsmiljøer. Han dokumenterer parkeringsplasser, varehus og blant joggedressens folk på campingplasser. Bildene viser til det demonterte ”folkhemmet” og boken vakte sterke reaksjoner da den kom. Tunbjørk har fortsatt sitt arbeid med oppfølgerne Office/Kontor (2001), Home (2002), og boken om hjembyen I Love Borås (2007).
Dan Young (1938-)
Young ble født på Navaho indianerreservat i Fort Defiance i Arizona (USA). Han var elev ved Art Center School i Los Angeles da han i 1962 traff den norske fotografen Arild Kristo og fulgte ham til Norge. Samme året ble gruppen Manité startet av de to, i tillegg til amerikaneren Robert A. Robinson. Det er ingen tvil om at bildebyrået Magnum var forbildet. På grunn av etableringen av flere norske magasiner åpnet det seg muligheter for fotografer på et nytt felt i Norge, slik man lenge hadde hatt i for eksempel USA. Her utviklet de sin egen form for fotoessay som la vekt på det private og subjektive ståstedet, og som ble publisert hovedsakelig i bildebladene Aktuell og Nå. Manité ble lagt ned i 1967.
Serien Three Days in a place called Coolidge fra 1972 er et fotoessay som med en snapshotliknende stil kan plasseres i tradisjonen etter fotografer som Robert Frank. Her kombinerer Young bilder av gjenstander og bygninger med menneskene i dette miljøet.
Young har senere arbeidet innenfor de fleste sjangre, bl.a. drev han et reklamestudio en periode, og har i de senere år arbeidet hovedsakelig innen film. I dag er han medlem av bildebyrået Samfoto. Han har også gitt ut flere bøker og stilt ut ved en rekke museer og gallerier.