- 1/1
© Nora Savosnick, Mamma og meg hjemme på Tåsen, Oslo, Norge 2017, fra prosjektet A Portrait of Jewish Life, 2021
I oppveksten sendte mamma meg alltid på sommerleir for norske barn med jødisk bakgrunn. I tradisjonen tro, ønsker gjerne jødiske mødre at barna skal vokse opp og gifte seg med andre jøder. På leiren paret vi oss opp med et av de andre barna i aldersgruppen vår, og lederne kastet baderinger rundt oss når vi danset for å oppmuntre til at vi skulle bli et par. Dette ble gjort i takt med Celine Dions My Heart Will Go On. Til rabbiens forferdelse giftet jeg meg aldri med Daniel. Han hadde kjæreste hjemme i Trondheim. Smerten etter bruddet med Daniel skulle ikke bli min siste jødiske utfordring.
Noen uker etter sommerferien sendte mamma meg på en tur for jødisk ungdom i Oslo. Vi var femten stykker, inkludert meg og min søster, som samlet seg foran byens eneste synagoge. Senere samme helg avfyrte en person elleve skudd mot stedet vi hadde stått.
Vi snakket ikke om skytingen, og det året, som alltid, dro vi på skitur til Pesach.
Mens jeg vokste opp, og «Humba Buba»-boblen min utvidet seg i takt med årene som gikk innså jeg at de fleste jeg traff ikke forstod hva en jøde er. Jeg selv slet også med dette. Vår tilstedeværelse var, mer ofte enn ikke, begrenset til svart-hvitt bilder i lærebøker eller, mindre smigrende, som et skjellsord i skolegården.
Da jeg var liten bestemte jeg meg derfor for at det ville være smartere å skjule min jødiske bakgrunn utenfor leiren og be moren min om å fjerne de jødiske symbolene i hjemmet vårt når vi fikk besøk.
Jeg var i en slags limbotilstand hvor jeg ville lære mer om arven min og samtidig fjerne meg fra den. Jeg snek til meg en bok om Holocaust fra loftet på samme måte som et annet barn på min alder kanskje ville ha smuglet godteri eller sneket seg inn på en film med høy aldersgrense. Boken vekket noe i meg siden jeg visste at bestefaren min var blant de 38 norske jødene som overlevde Holocaust. Mange år etter brukte jeg utallige timer på å diskutere grusomhetene i fotografiene jeg så med psykologer.
Med A Portrait of Jewish Life, er målet å fange bilder, i farger, av gjenkjennbare øyeblikk fra jødiske hjem og liv.
Jeg har tro på at i essensen av et flott fotografi ligger evnen til å bli et speil for betrakteren. Når noen ser på et bilde og ser en refleksjon av sitt eget liv vevd sammen med motivet, vil det kunne skapes en forbindelse.
Hvordan det skjer vet jeg ærlig talt ikke. Jeg begynte med dette prosjektet mens jeg studerte foto og har fortsatt med det i forsøk på å forstå det bedre. Planen min? Å fange vanlige, hverdagslige øyeblikk! For eksempel; da jeg gikk over til å være en av de voksne på den jødiske sommerleiren, tok jeg en kveld et bilde av Sara, Sarah, og alle barna som så på Kung Fu Panda. Jeg husker at jeg kom med sekken min og tilbrakte tid sammen med Nov Bar-Nathan og familien i forkant av hans Bar Mitzvah. Jeg ble igjen til slutten av festen, og fotograferte øyeblikkene etter at de fleste andre gjestene hadde dratt, mens familien ryddet opp og de nærmeste vennene fremdeles drakk brus under diskolysene. Det er også et selvportrett hvor jeg sitter med mamma hjemme.
Prosjektet har videre vokst utenfor Norges grenser, og utforsker det Hasidiske samfunnet, med fokus på de som vurderer å forlate det, men holdes tilbake av frykt. I tillegg inneholder det historien om en kvinne som lengter etter å bli en del av det ultraortodokse samfunnet, men ikke blir ønsket velkommen.
Prosjektet er en vimsete og lekent, men ærlig utforskning av hvordan det kan være å være jødisk i dag.