- 1/1
© Jo Straube, fra prosjektet “We Don’t Say Dad Anymore”, 2023
Hvordan vil det være å leve et helt liv i feil kjønn? Blir man nummen etter hvert, så man ikke alltid vemmes over egen klesstil, egen stemme og eget kjønnsorgan? Eller bygger det seg opp til en utålelig byrde?
Som 13-åring vokste det fram et ubehag med å være gutt, og en lengsel etter å være jente. Hun visste om fenomenet transkjønnethet, men det var skambelagt og latterliggjort både i media og omgangskretser. Hun ante ikke hvem hun kunne snakke med. Lengte tenkte at hun skulle prøve å leve med dette. I flere år fungerte det på et vis.
Men ubehaget eller lengselen ble verken svakere eller lettere å håndtere. Det ble etter hvert umulig å late som ingenting.
I studietiden fikk hun kjæreste som hun delte hemmeligheten med. Kjæresten sa at hun elsket henne uavhengig av kjønnet.
De to fortsatte sammen, giftet seg og fikk to døtre.
Etter flere ublide møter med helsevesenet ble hun etter hvert møtt med forståelse hos Rikshospitalet, og kunne sette i gang prosessen for kjønnskorrigerende behandling. Da hadde hun prøvd å holde ut i flere tiår. Behandlingsforløpet skulle vare i seks år.
En tilsynelatende tradisjonell kjernefamilie med mor, far og to barn ble forvandlet til en familie med to barn og to mødre.
Familien er fremdeles den samme. Familielivet fortsetter som før – men noe er annerledes.