TWENTY MINUTES AWAY

Det hele begynte med et forsøk på å finne et familiemedlem som hadde vært borte i nesten hele mitt liv. Hans navn var Leif. Han var sjømann og alkoholiker, i tillegg til å være min bestefar. Det var alt jeg visste om ham. Det eneste visuelle minnet jeg har av ham fra barndommen er hånden hans som holdt en sigarett. 

Følelsen av lengsel etter en bestefar har alltid vært der, selv om jeg knapt visste noe om ham. Han har vært en skyggefigur i vår familiehistorie. Ved å lete etter hans historie har jeg også blitt konfrontert av mine egne følelser og av arven etter bestefar. 

Tjuefire år etter det glimtet av sigaretten hans, la jeg ut på en reise. Det tok ikke lang tid før jeg fant ham. Jeg hadde ingen anelse om at han bare bodde tjue minutter unna. 

"Faen, så stor du er," var det første bestefar sa til meg. Det føltes som om tåken av sigarettrøyk fra første gang vi møttes fortsatt hang i rommet. 

Jeg fikk ikke tilbringe mange timene med bestefaren min da han døde kort tid etter, men dette møtet markerte starten på et helt nytt kapittel i vår historie. Da jeg begynte å grave gjennom den gamle kofferten hans som var fylt med personlige snapshots og negativer, oppdaget jeg til min overraskelse at våre veier hadde krysset hverandre flere ganger mens han var i live. Hvor ofte hadde det skjedd? 

• Norwegian Journal of Photography