- 1/1
The Sun-tipped Sybil, 1873. Preus museums samling. Julia Margaret Cameron
Hun tok ikke konvensjonelle portretter, men iscenesatte historiske og mytologiske temaer. Samtidens fotografiske prosess, negativer på glassplater (kollodium våtplate) ga muligheter for skarpe, detaljrike bilder. Cameron gikk i motsatt retning, hun søkte mot det uskarpe, drømmende, eteriske. Lange lukkertider gjorde at de portrettertes små bevegelser underveis ga bevegelse og liv i bildene.
Det var ingen enkel oppgave å være modell for Cameron, eller «offer», som de også ble kalt. En modell forteller om å sitte stille, lenge, for en streng fotograf: Etter ett minutt ville hun skrike, etter to minutter føltes det som øynene kom ut av hodet, etter tre minutter var nakken lammet, etter fire minutter begynte kronen hun hadde fått plassert på hodet å skli ned i pannen og etter fem minutter knakk hun sammen i latterkrampe sammen med Camerons mann.
Ikke så rart, kanskje, at den lille jenta på bildet ikke ser like åndelig oppløftet ut som sine medportretterte?