- 1/1
© Chris Harrison, Seahouses I-VI, 2013, fra prosjektet I Can Still Hear the Sea, 2021
Vi stod og så ut over ingenting. Det var et gapende hull der fabrikken en gang hadde stått. Det var ikke engang trøst i det øde landskapet. Området hadde endret seg som om det var flaut over sin egen fortid. Jeg hadde gått en tur med pappa og hadde på en eller annen måte endt opp der porten til fabrikken skulle ha stått. Han sluttet på skolen som femtenåring og jobbet her resten av livet.
Femti år sammenhengende, bortsett fra de gangene han hadde blitt kalt ut i streik. Det definerte faren min; han var en Borer, en faglært håndverker (en æresbevisning uansett hvordan du ser på det). Metafysisk sett var det slik han målte sin egen verdi, og jeg etter hvert min egen.
Mens vi stod der, med øynene rennende i den bitende vinden fra elven, tenkte jeg tilbake på et av mine tidligste minner av pappa. Jeg står øverst på rampen ved fabrikkporten og venter, spent og usikker, som om jeg er vitne til en uforklarlig migrasjon. Hundrevis av menn passerer meg, kledd i oljete blå overaller som lukter av skitt og slit. Det er solfylt og varmt, tidlig ettermiddag midt på sommeren. Jeg er omtrent 5 år gammel. Noen menn går alene med dystert ansikt, noen ler med hverandre, og av og til hører jeg 'det er Jackie Harrisons gutt'. Jeg føler en bølge av stolthet, selv om jeg da ikke vet hvorfor. Og så, fra mengden av menn med bart, trår en smilende mann frem. Det er pappa, og han smiler mer enn et vanlig smil, han stråler, og alt er riktig med verden når han tar meg i hånden for å ta meg med hjem. Han spør om dagen min og vi går hjem til mammas farse og potetstappe.
Jeg ser på pappa nå, bøyd mot vinden, og legger merke til alderen hans. Han virket enorm når jeg var guttunge. Selv om han gjennomvåt, veide han aldri mer enn 60 kilo. Etter å ha observert ham spise to store middager hver dag, ble jeg til slutt så nysgjerrig at jeg måtte spørre hva han gjorde hele dagen. 'Jeg går på jobb, sønn.' En uttalelse som var like dyp som den var enkel. Han ser på meg og smiler, som om han vet hva jeg tenker. Han snur seg tilbake mot vinden, alene med sine egne minner.