- 1/1
© Javad Parsa, Siden av Iran fra prosjektet Iranians in Exile, 2021
Jeg begynte å ta bilder når jeg var 18 år, og flyttet fra hjembyen min Sari i nordlige Iran til Teheran da jeg var 19 år gammel.
Jeg begynte som frilansfotograf, men fikk ett hvert drømmejobben min ved Fars News Agency som er Irans største nyhetsbyrå. I jobben reiste jeg rundt i inn og og utland og fikk møte ledere og presidenter.
Juni 2009: Etter presidentvalget gikk millioner av mennesker ut i gatene. Hos Fars fikk alle fotografene beskjed om å ikke ta bilder av demonstrasjonene mot regimet. Å gjøre dette ville, ifølge ledelsen, være farlig for fotografene. Dessuten ville byrået ikke kunne hjelpe noen dersom de ble arrestert.
Selvfølgelig gikk jeg rett ut på gaten og begynte å ta bilder. Det var millioner av mennesker der ute. Alle tenkte at nå, nå begynner revolusjonen. Jeg begynte å jobbe som frilansfotograf for det franske fotobyrået Sipa Press.
En dag så jeg at bildet mitt var på forsiden av Time magazine. Det kom som en ganske stor overraskelse, men var selvfølgelig fantastisk og spennende for meg. Samtidig var det litt vanskelig og trist. Et av bildene mine prydet forsiden av Time, og jeg kunne ikke fortelle det til noen andre enn kjæresten min.
Ikke lenge etter ble alle fotografene kalt inn til et møte med redaktøren. Han sa at de visste at to fotografer hadde sendt bilder til utlandet, og at disse kollegene hadde fått betalt mye for det. Følelsen av frykt var veldig reell, siden jeg selvfølgelig var en av dem. Jeg dro hjem til kjæresten min for å diskutere hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ikke fått betaling for jobben.
Jeg kjøpte en flybillett til Ankara siden Tyrkia er et av de få landene som ikke krever visum for iranere.
Der begynte jeg å oppsøke andre flyktninger som hadde søkt om asyl i Ankara.
I Tyrkia begynte jeg å ta bilder av eksiliranere. I det nye livet mitt har jeg møtt mange iranske immigranter, og dette har fått meg til å bestemme meg for å dedikere dette prosjektet til å dokumentere livene deres. Alle har forskjellige grunner til å forlate hjemlandet sitt. Likevel håper alle jeg snakket med på å en dag kunne returnere til Iran.
Ved starten av prosjektet om eksiliranere i 2009 var en av mine hovedmotivasjoner å vise hva som skjedde med iranske immigranter. Tusenvis forlot Iran hvert år, drevet av mangel på politisk, religiøs og sosial frihet mens de bega seg ut på jakten etter et bedre liv.
Jeg har så langt dokumentert iranske samfunn i Norge, USA, Canada, Tyrkia, Hellas, Spania, Sverige, Frankrike, Dubai og Israel.
Dette prosjektet er min personlige historie om iranere i eksil over hele verden. Dette er min mulighet til å leve, drømme og se verden med nye øyne hver dag, uten å glemme hjemlandet mitt.