Path arrow Opplev utstillingene Path arrow Tidligere utstillinger Path arrow "As It Happens" - Jim Bengston

"As It Happens" - Jim Bengston

2003
Fra 07.09
Til 02.11

Jim Bengstons blikk på verden

I forbindelse med kulturarrangementene rundt Olympiaden på Lillehammer i 1994, ble det også arrangert en fotoutstilling. Tittelen på utstillingen var ”Verden er”. En tilsynelatende nøytral og litt kjedelig tittel som bare konstaterer et faktum. I forbindelse med fotografi er tittelen langt fra nøytral; den er nærmest å forstå som et kamprop. Så lenge fotografiske bilder har eksistert har det vært en alminnelige oppfatning av fotografiet at dets mest karakteristiske egenskap er at det nettopp viser oss verden som den er. I fotografiet lager virkeligheten et bildet av seg selv gjennom prosesser som er styrt av naturens egne lover. Man kunne fristes til å si at fotografiet er naturens eget bilde av seg selv. Forestillingen om at billedmakeren nøyer seg med ”å ta et fotografi”, som om fotografiet allerede foreligger og venter på at noen skal oppdage det og ta det med seg avspeiles i en forestilling om at verden foreligger som noe ferdig formet det gjenstår å ta et fotografi av. Jim Bengstons fotografier vitner om noe helt annet. De vidner ikke minst om den betydning fotografens blikk har.

I postmodernistisk fotografi utfordres forestillingen om at en representasjon kan være identisk med hva det representerer på den måte vi benytter begrepet om identitet når vi sier at mannen på bildet er identisk med den etterlyste personen. På 1990 – tallet følte mange at det aktuelle fotografiet avdekket ulike fotografiske praksiser. Det innebar også at de fotografiske bildenes konvensjoner ble avdekket og synliggjort. Det gjaldt konvensjoner på alle nivåer: fra det tekniske til motivtypene, symbolbruken, komposisjonen og fotografiets bindinger til kulturelle, sosiale og materielle forhold. På ett vis kunne man føle at fotografiet, som ifølge den allment utbredte oppfatning var et sannhetsvitne, var blitt avslørt som en gedigen manipulasjon av vårt forhold til hva som var sannhet og virkelighet. I stedet for at fotografiet viste oss hvordan verden er, viste det oss hvordan verden kunne bli betraktet og tolket. Perspektivet var snudd, slik at det nå var fotografen og fotografens blikk som ble satt i fokus. Blikk må i denne sammenhengen forståes som noe langt videre enn at man ser noe. Blikket vil her si foreningen av at man ser og at man oppfatter, tolker og bearbeider synsinntrykket.

Bengstons bilder har alltid vært basert på en reflektert og gjennomtenkt bruk av de tekniske og kunstneriske virkemidler som står til rådighet. Her plasserer han seg i en tradisjon som befinner seg i opposisjon til det syn at fotografiet er en praktisk måte å dokumentere det som er det ”egentlig” kunstneriske. Altså et syn som er grunnlagt på at det et tydelig og definitivt skille mellom mål, som er et mer og mindre uspesifiserte kunstneriske innhold i et bilde, og middelet er redusert til en informasjonsbærer.

Bengstons fotografier er preget av at han til fulle behersker de tekniske aspekter av sitt medium på samme tid som han har klare forestillinger om hva han vil bruke det til. De senere årene har Bengston utforsket digitalt fotografi. Han har gått forsiktig frem, i den forstand at han arbeider videre med et billedspråk som ligger forankret i de fremgangsmåter han har utviklet gjennom sin tidligere fotografiske praksis, på samme tid som han bearbeider bildene ved hjelp av de muligheter som ligger i de nøye verktøyene. Verktøy er ikke gjenstander som utfører et arbeid uanfektet av mennesket, men tvert imot gjenstander som er programmert til å utføre bestemte oppdrag ut fra menneskers erfaring, tolkning og bearbeiding av verden. Kjennetegnet ved Bengstons fotografier er at målet og middelet ikke kan skilles ad og at bildene som foreligger kan oppfattes som produkter av de programmene som ligger i verktøyene.

Bengstons blikk kan oppfattes som et slikt program som han styrer sine instrumenter ved hjelp av. Kanskje det viktigste av alle programmer han har til rådighet: Bengstons blikk bygger videre på et rikholdig arsenal av avanserte billedprogrammer utviklet i generasjoner fra den første av våre forfedre som tegnet i sanden frem til dagens utviklere av Photoshop, med omveier innom renessansens kunstnere, Stieglitz og hans straighte fotografer og 1970-tallets konseptuelle fotografier. I tillegg er det et blikk proppet med kulturelle programmer, der kodene i amerikansk kultur brytes med en kraftig dose nordisk programvare. Det er et spørsmål om Bengstons blikk ikke også er infisert av diverse virus, som skaper uorden, bryter ned, kaster rundt på og bidrar til humørfylte omdreininger før det endelige produktet printes ut.

I stor grad har hans prosjekt helt fra starten vært en undersøkelse av muligheter innen fotografiet. I dette knytter han seg til en grunnleggende tanke innen modernismen, der det å dyrke de enkelte medienes spesifikke muligheter står sentralt. De senere årene har Bengston utforsket mulighetene innenfor digitalt fotografi. Han har valgt å presentere bildene i form av prints og knytter med det opplevelsen av bildene til den tradisjonelle presentasjonsform for fotografier, preget som den er av presentasjonen av grafiske bilder.

I forbindelse med utstillingen har man valgt å ikke lage en trykt katalog, men i stedet presentere utstillingen på nett. I dette ligger også et brudd med den nære forbindelse Bengston alltid har sett mellom fotografert og trykt bilde; en relasjon som vi kan hevde har vært grunnleggende for fotografiets fremvekst og posisjon i vårt samfunn helt fra starten. I stedet for at mangfoldiggjøringen av det fotografiske bildet nå primært skjer ved at det trykkes i bok eller blad, skjer mangfoldiggjøringen i stadig større grad i form av digitale bilder på nettet.

Når Bengston fortsatt foretrekker å lage prints, er det antakelig fordi det ligger kvaliteter i selve det fysiske objektets overflate han ønsker å formidle: hans nye fargefotografier har noen overflatekvaliteter som er knyttet til måten papir og pigment foreligger, som erstattes av andre kvaliteter når bildene presenteres på skjerm. En viktig dimensjon er at bildene på papir røper at Bengston ikke er uanfektet av den tradisjon i billedkunsten som under innflytelse av modernistisk maleri har gitt en forrang for de aspekter i et motiv som henvender seg til flaten. Den stramme komposisjonen i Bengstons bilder gir noen av dem nesten karakter av geometriske flatekomposisjoner. Også når det gjelder kontroll av fargen i det endelige produkt utgjør det at bildet foreligger som et print nærmest en forutsetning. Bengston er blant de få fargefotografer som evner å benytte fargen til noe annet enn å skille former fra hverandre. Fargen har hos ham ulike funksjoner; den kan være symbolsk, den kan skape en stemning eller angi en tone som i noen bilder blir et slags samlende koloristisk tema, i andre bilder brytes fargene mot hverandre i heftige kontraster.

I blant er fargen uløselig knyttet til det fortellende element i et bilde – som hans bruk av rosa i et bilde av en puddel; selvsagt med kunstnerens forsikring om at hunden hadde den rosafargen i virkeligheten. Vi tror ham, men poenget er jo ikke at hunder var rosa, men at fotografens blikk var i stand til straks å fatte at dette kunne bli et humørfylt og ironisk bilde. Bengston elsker åpenbart ting slik de umiddelbart fremtrer og skyr i sine bilder klisjeen, det banale og det forterpede. Han styrer også unna billige triks som å vise oss motiver som vi forbinder med sterke følelser. Når han fotografer temaer som er uhyggelige, er det gjerne ved å sette aspekter i fokus som nesten virker avledende; slik at det bare langsom går opp for en at det ligger andre og dypere dimensjoner i bildene.

Øivind Storm Bjerke

Jim Bengston ble født i Evanston, Illinois i USA i 1942, men vokste opp i Chicago. Han studerte litteratur ved Lake Forest College og avsluttet med en god eksamen i 1964. Allikevel avbrøt han studiene ved Princeton universitet og meldte seg i stedet til det militære i 1965. Han var stasjonert som menig soldat i Bayern, Tyskland, helt frem til 1969. Nettopp her på militærbasen oppdaget han fotografiet og bestemte seg etter hvert for å bli fotograf. Det skal ha vært møtet med Robert Franks bilder fra boken ”The Americans”, oppdaget ved en tilfeldighet, som ga støtet. Hvorfor er ikke vanskelig å forstå når vi ser de siste bildene til Bengston. Til tross for at han og Frank er veldig forskjellige, har han mye av Franks skarpe blikk for detaljer og omsorg koplet med humor overfor menneskene han skildrer.

Bengston regner seg som selvlært, men tiden som assistent til militærbasens fotograf må ikke undervurderes som læretid. I tillegg må både perioden som billedredaktør i Associated Press i New York (1969/1970) og senere som oversetter, tekstforfatter og reklamefotograf i reklamebyrået Young & Rubicam (1971-75) ha vært en viktig trening mot den ”lekne presisjonen” som kjennetegner hans bilder. Han har forsatte å fotografere på oppdrag samtidig som han arbeider med egne ting, men er kresen i forhold til hvilke type oppdrag han tar.

Det var kjærligheten som fikk ham til å flytte til Norge i 1970 og da boken ”Afterwords” utkom i New York 1978 var den et resultatet av en arbeidsprosess som handlet om å følge familien, bl.a. sønnene på 4 og 6 år fra nyttårsaften 1974 til nyttårsaften 1976. Arbeidsredskapet var en Leica M. I 1976 hadde han begynt å eksperimentere med blits, et Polaroid 190 kamera og forskjellige typer positiv/negativ Polaroid film (105/665). Også disse bildene hadde familien og venner som tema. Bildene, som ble publisert i boken ”Slow Motion” i 1986 hadde allerede fra 1978 vakt stor oppmerksomhet siden et par i siste liten og etter at katalogen var trykket, ble tatt med på utstillingen ”Mirrors and Windows” på Museum of Modern Art i New York. Flere fra denne serien ble vist på utstillinger i USA og Europa før de ble samlet i boken. Den røde tråden i bildene er bevegelse: sitringen i føttene før de spenner fra, guttekroppen som svever i luften før den møter vannet og trippende ben og svingende skjørtekanter hos piken som hopper tau. Bevegelser vi kjenner så godt, men som vi aldri ser i frosset form, lar Bengston feste til papiret i spennende og vibrerende scener.

Siden begynnelsen på 1980-tallet har han også arbeidet med landskap og mot slutten av perioden gikk han over fra å arbeide med sort/hvitt til å arbeide med farger. Til tross for de forskjellige motivtypene og skifte av redskap og film, er han konsekvent i det han gjør. Landskapene, som menneskeskildringene, handler om det nære. Hans holdning er ikke å reise for å fotografere et fremmed eksotisk landskap, men å sildre de omgivelsene som er kjente og kjære: landskapet rundt hytta på Ringebufjellet eller ved Portør. Også bildene fra Utah kom til fordi Bengstons sønn studerte der. Allikevel er han ikke deltaker, men betrakter. ”Felles for all fotografering er at jeg foretrekker et normal- til vidvinkelperspektiv. Med vidvinkel føler jeg meg mer som en deltaker i det jeg fotograferer” (Svein Olav Hoff: Jim Bengston. Empty Landscape, Labyrinth Press, 1996, s. 14).

På hele 1990-tallet var det landskapene hans som sto i fokus. Landskapsfotografiet hadde en viktig oppblomstring utover på 1980-tallet. En bevegelse som, påvirket av amerikansk New Topographics, i stor grad var en reaksjon mot den norske offentlighetens bruk av nasjonalromantisk fotografi i markedsføringen av Norge gjennom brosjyrer og postkort. Til tross for at Bengston ikke skildrer landskapet som er påvirket av mennesker, men nærmest det uberørte uendelige landskapet, så hører hans bilder inn i denne tradisjonen og ikke in en taktil og stiliserende retning som Ansel Adams’.

Utstillingen i Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum setter igjen fokus på menneskeskildringene hans. Det vises bilder fra så langt tilbake som 1972 og helt frem til nye bilder tatt i år. Felles for dem er at de aldri er vist før og at de presenteres med den nyeste teknologien: produsert av Epsons Stylus Pro 7600 og 9600 på Epsons Enhansed Matt papir og deretter laminert. Til tross for dette skal man ikke tro at dette er digitalt manipulerte eller iscenesatte bilder. Bengstons bilder er ”streight” dokumentarfotografi tatt der og da og går rett inn i en amerikansk tradisjon der Robert Frank er en av de mest kjente eldre representantene. Her er det også naturlig å snakke om Street Photography tradisjonen. Den tradisjonen som handler om dialogen mellom fotografens spontane personlige blikk og det lille kameraet som gjerne har vært brukt på gatene i storbyer. Nettopp det urbane travle liv med sine mange forskjellige situasjoner og mennesker gir en fotograf med Bengstons treffsikre blikk en mulighet til å skape bilder som hever seg langt over de daglige tilfeldige ”snapshot”.

Hanne Holm-Johnsen

"As It Happens" - Jim Bengston