Path arrow Opplev utstillingene Path arrow Aktuelle utstillinger Path arrow Edward S. Curtis: Mannen, myten og legenden

Edward S. Curtis: Mannen, myten og legenden

Fra 29.09.19
Til 04.10.20

Edward S. Curtis (1868-1952) var en besluttsom, karismatisk pionerfotograf som i 1900 satte seg fore å dokumentere den amerikanske urbefolkningens tradisjonelle liv. Han var enormt produktiv, men døde fattig og glemt. Arbeidet hans ble gjenoppdaget på 1970-tallet og er nå synonymt med fotografering av amerikanske urinnvånere. 

Det er lite som taler for at Edward Sheriff Curtis (1868-1952), som ble født i Whitewater Wisconsin og vokser opp Cordova Minnesota, hadde utbredt kontakt med den amerikanske urbefolkningen i sin oppvekst. Hans kjennskap til denne delen av befolkningen antas å ha vært de historiene han har blitt eksponert for gjennom presse og populærkultur. Like fullt skulle han i en alder av 32 år legge ut på sitt livs store reise med ett mål for øyet: å dokumentere de nordamerikanske indianerne.

Edward Curtis selvportrett

Edward S. Curtis, selvportrett 1899

Byens ypperste portrettfotograf
Curtis kommer fra relativt enkle kår. Allerede som 12-åring avslutter han sin formelle skolegang og tre år senere velger han å søke seg praktikantplass hos en fotograf i St. Paul, Minnesota. Oppholdet blir på knappe to år. I 1887 flytter Curtis med sin far til Washington, men samme år dør faren. Dette fører til økonomiske bekymringer for familien og Curtis må legge planene om å bli fotograf til side. Først i 1891, etter at familien har flyttet til Seattle, får han igjen muligheten til å ta opp kameraet. Det skal ikke gå lang tid fra han etablerer sitt egen studio til ryktene går om at Curtis er byens ypperste portrettfotograf. Den blomstrende virksomheten gir han spillerom til å dyrke sin lidenskap for natur og friluftsliv.

På et nytt fotografisk spor
To tilfeldige møter får radikal påvirkning på Curtis liv. Den anerkjente portrettfotografen, som til daglig foreviget borgere av Seattle, tar året 1895 en serie med fotografier av prinsesse Angeline. Med motivene av Seattlehøvdingens datter får han et nasjonalt gjennombrudd og anerkjennelsen fører Curtis inn på et nytt fotografisk spor. Noen år senere, på en av sine mange turer, redder Curtis en gruppe forskere som har gått seg vill i fjellene ved Mt. Rainier. En av dem er antropologen George Bird Grinnelle. Grinelle ble en nær venn og var Curtis læremester på hans første offisielle ekspedisjon til Alaska i 1899. Ekspedisjonen som ble arrangert og ledet av den amerikanske jernbane-magnaten Edward Harriman, var ansett som den største og mest kjente i sin tid.

Ett år etter Harriman-ekspedisjonen inviterer Grinnelle Curtis til Piegan-reservatet i Montana. De to reiser ut for å overvære det som antas å bli siste gang Blackfoot stammen fremførte soldansen.

Ritualet og møtet med folket gjør sterkt inntrykk på Curtis. I etterkant formes ideen om et storslått fotografisk dokumentasjonsprosjekt som skal feste avtrykket av den amerikanske urbefolkningens tradisjonelle livsførsel, før den avløses av et mer moderne levesett. Samme år reiser Curtis ut som leder for den første av mange ekspedisjoner. Med følge av flere assistenter og vitenskapelige samarbeidspartnere, tar han fatt på det omfattende arbeidet med å dokumentere de mange nordamerikanske stammenes ulike levemåter.

Gjennom sin omgangskrets og nyvunne renommé som fotograf, klarer Curtis å skaffe sponsorer til et omfattende bokprosjekt. I 1906 får han en avtale med finans- og bankmannen John Pierpont Morgan. Curtis får $75,000 i støtte for å levere et ferdig produkt innen fem år. Historien forteller at Morgan etter å ha latt seg overtale skriver til Curtis «I want to see these photographs in books—the most beautiful set of books ever published». Som hovedsponsor skal Morgan få 25 sett av bokserien og 500 originale fotografier.

Første bind utkommer i 1907 og omhandler stammene Apache, Jicarillas og Navaho. Forordet er skrevet av president Theodore Roosevelt og vitner om hvilken tyngde Curtis’ prosjekt hadde i oppstarten. Det skal imidlertid gå over 20 år før de to siste bindene kommer ut.

Vanishing Race

Edward Sheriff Curtis, The Vanishing Race, 1904, fotogravyr, Preus museums samling

«Kill the Indian, and Save the Man»
Et av signalfotografiene fra den første utgivelsen har tittelen The Vanishing Race (1904). Valg av tittel og motiv er ikke tilfeldig. Den lille gruppen med mennesker fra Navajo stammen som rir inn i et uskarpt landskap, symboliserer datidens allmenne oppfattelse av den amerikanske urbefolkningens situasjon. Fra Europeernes ilandstigning på det Amerikanske kontinentet var konflikten mellom urbefolkning og koloniherrene et faktum. En konflikt som gjennom århundrer hadde ført til store menneskelige og materielle tap. Det anslås at epidemier bragt til landet av Europeere, samt kriger og sammenstøt med nybyggere, førte til en befolkningsreduksjon på nærmere 90% for enkelte stammer.

På slutten av 1800-tallet var den offisielle amerikanske politikken at urfolket skulle assimileres. Slagordet var «Kill the Indian, and Save the Man». Blant tiltakene som ble innført var forbud mot offentlig utførelse av religiøse ritualer. Mange ble tvangsflyttet fra forfedrenes land og (store grupper ble) samlet i statlige reservater. Det ble arbeidet aktivt for at stammene skulle oppgi sin kultur og sitt eget språk. Mange barn ble derfor skilt fra sine foreldre og plassert på internatskoler. Målet var å temme den «ville indianeren» og oppdra ham til å bli en god, sivilisert borger av det moderne Amerika.

«The North American Indian»
Ved reisens slutt har Curtis og hans team produsert omkring 40.000 fotografier, over 10.000 lydopptak og en helaftens film. 20-bindsverket The North American Indian inneholder 1506 illustrasjoner presentert side om side med 4000 sider etnografisk tekst. I tillegg ble et utvalg på 722 motiver solgt i portfolios, eller som enkeltstående, innrammede fotografier. Alt fremstilt med håndverksmessig presisjon og med de edleste teknikker som fotogravyr, platinatrykk og gulltonede positiver på glass. 

Pipe-stem-oto

Edward Sheriff Curtis, Pipe – Stem – Oto, 1927, fotogravyr, Preus museums samling.

De mest kjente motivene er tydelig preget av et estetisk blikk og en kunstners motivasjon. Curtis skaper heroiske portretter og poetiske skildringer av urfolkets hverdagsliv og ritualer. Bildene omfavner en piktorialistisk stil med maleriske og stemningsskapende elementer. Et uttrykk som var typisk for kunst-fotografiet i hans tid. Samtidig er flere av fotografiene preget av et «straight» fotografisk blikk. På ekspedisjonene avbilder Curtis også det han ser og de han møter. Det gir oss tilgang til et historisk materiale som ikke bare gjenskaper klisjeer og etablerte ideer. Blant annet finnes mange fotografier av boformer og levesett tilpasset de forskjellige stammenes regionale tilholdssted. Curtis popularitet holdt ikke stand gjennom de 30 årene det tok å ferdigstille prosjektet. Arbeidet skulle, trass i økonomiske sponsorer og tidligere suksess, etterlate hans liv i ruin. Når de to siste bøkene utkom i 1930, stod Amerika i en økonomisk depresjon. Motivene var umoderne og ikke lenger salgbare. Selv var Curtis personlig konkurs, skilt og ved dårlig helse. For å overleve tok han jobb som stillfotograf i Hollywood.

En omdiskutert arv
I om lag 40 år var «The North American Indian» utelatt og glemt. Først på 1970-tallet ble hans arbeid gjenoppdaget, og Curtis fikk en sentral plass i fotohistorien. I dag er hans verk rikt representert i mange Amerikanske og Europeiske kulturinstitusjoner, men arven etter Curtis er omdiskutert. Det har kommet frem at flere av Curtis’ motiver ble arrangert og at spor av samtiden som klokker, paraplyer og moderne klesplagg, bevisst var blitt utelatt. Dette har ført til kritikk og skadet Curtis renomme som etnografisk fotograf. Videre har fotografiene hans blitt anklaget for å gi en endimensjonal, romantiserende og nostalgisk fremstilling av den nord-amerikanske urbefolkningen. Det vises til at motivene ikke samsvarer med samtidens virkelighet, men speiler en livsførsel som for lengst er tilbakelagt. Men oppfatningene er langt fra entydige. Når fotografiene blir satt inn i sin opp-
rinnelige sammenheng, knyttet til tekst, lyd og levende bilder, blir de en viktig historisk kilde. Derfor er det også mange amerikanske urinnvånere som anerkjenner arven etter Curtis som et betydningsfullt bidrag til fortellingen om forfedrene, tradisjoner og deres særegne identitet.

Curtis horisont

Fotografier oppstår ikke i et vakuum, men forholder seg til sin samtid. Hvilke ideer var i omløp da Edward S. Curtis jobbet med sitt store bokprosjekt? 

Ellisif Wessel

Ellisif Wessel, Norske fjellsamer ved sin leier vestenfor Langfj., 1910. Preus museums samling.

Vi mennesker er nysgjerrig på andre. Fotohistorien er full av eksempler på dette og viser det mangfoldige, vakre, men også noen ganger ubehagelige resultatet av ønsket om å fange mennesker i et fotografi. I andre halvdel av 1800-tallet går reisefotografiet hånd i hånd med det tidlige etnografiske fotografiet. Felles for begge sjangrene er en vilje til å vise frem levemåter i andre kulturer.

Mange av reisene ble gjennomført i kolonialismens ånd, noe som ga alvorlige konsekvenser. Ved hjelp av antropometrien, læren om måling av menneskekroppen, ble det utviklet kvasivitenskapelige metoder for å klassifisere mennesker etter raser og typer. Fotografi ble her et viktig redskap for å sementere ideologien om skillet mellom den overlegne, hvite rase og «de andre». Fotografiet ble oppfattet som en mer objektiv og sann avbildning, uten innblanding av menneskelig tolkning, noe som passet tidens vektlegging av det objektivt målbare.

Også her i Norden var det en interesse for «de andre», og i vår nasjonale kontekst var det samene som ble fotografert. Den danske nordlysforskeren Sophus Tromholts (1851-1896) portretter av den samiske befolkningen fra slutten av 1880-tallet, har fått spesiell oppmerksomhet fordi hans fotografier fremstår mer personlige enn andre «samebilder» på denne tiden. Personene på bildet navngis, og du opplever vedkommende mer som et individ enn som en representant for en spesiell gruppe. Forfatteren og fotografen Ellisif Wessel (1866-1949), som levde i Finnmark i store deler av sitt liv, valgte å fotografere den samiske befolkningen og deres bosetninger i en nøktern dokumenterende stil. Begge disse retningene kan spores i Curtis sitt arbeid.

Nordmenn dro også ut av landet for å studere «de andre». En av dem var etnografen og oppdageren Carl Lumholtz (1851-1922), som reiste for å studere folkegrupper i Mexico, Australia og Borneo. Lumholtz ble anerkjent internasjonalt og har gitt ut bøker på flere språk. I 1922 kom den norske utgaven av «Under tropernes himmel. To aar blant hode-jægerne på Borneo», som i tekst og bilder skildret hans opphold på Borneo i årene 1915-1917.

Fra venstre fotografert av: Hans Maartmann, Negretti&Zambra, Per Solem Pingo, Nils Torgersen Aastad, 1880-1991. Preus museums samling.

På samme tid som fotografiet var et hendig medium for å vise fram «de andre», ble det vanlig å gå til fotografen for selv å bli portrettert. Disse små visittkortportrettene ble samlet i album, ofte sammen med innkjøpte bilder av kjente personer og bilder fra eksotiske strøk. Dermed kunne en kjær tante eller onkel havne ved siden av en australsk aborigin.

Som i malerkunsten ble det i studio-fotografiet brukt rekvisitter for å fortelle noe om den avbildede. Bakteppet kunne være malt med motiver fra landskap, hus eller vakker arkitektur. En stil som vi kjenner igjen fra sjangeren folkedraktbilder som etablerte seg på begynnelsen av 1800-tallet i stikk og tegninger. Det typologiske blikket som var tydelig i disse bildene, endrer seg noe i overgangen til fotografiet. Vi vet at i et fotografi er det en virkelig person som har stått modell, og det påvirker vår oppfatning av bildet, vi får en mer individorientert tolkning av det. Dette opplever vi for eksempel med den danske fotografen Marcus Selmers (1818-1900) fotografier av norske folkedrakter fra midten av 1800-tallet.

Også i møtet med Curtis’ fotografier kan man oppleve at den avbildede trer tydelig frem. Hvordan vi som betraktere forstår denne opplevelsen vil variere. For en amerikansk urinnvåner kan fotografiet være et kjærkomment minne om en fjern gammel slektning, eller den kan oppleves som en provoserende objektivisering av egen historie. Curtis’ bildeverden påminner om oss om urbefolkninger og minoriteters posisjon, både i et historisk og samtidig perspektiv.

Edward S. Curtis: Mannen, myten og legenden

Edward Sheriff Curtis, Sioux Chiefs, 1904. Preus museums samling

Edward Sheriff Curtis, A Kutenai Man, 1910. Tilhører Preus museums samling

Edward Sheriff Curtis, Ogalala War Party, 1907. Tilhører Preus museums samling

Edward Sheriff Curtis, Kalispel Maiden, 1910. Tilhører Preus museums samling